På Solberglia sykehjem har sykehjemsoverlegen og de ansatte i flere år hatt et ekstra fokus på smertelindring hos personer med demens og smertelindring ved livets slutt. Nå er arbeidet deres trukket frem som et eksempel til etterfølgelse av fagbladet Demens & Alderspsykiatri.

Solberglia vies stor oppmerksomhet i Demens & Alderspsykiatri
Virksomhetsleder Maria Schefte (f.v.), sykepleierstudent Sandra Christin Karlsen, fagsykepleier Vinny Magnusdottir Thomsen og sykehjemsoverlege Ingunn Holmefoss Hovland viser med god grunn stolt frem bladet Demens & Alderspsykiatri der Solberglia vies stor oppmerksomhet.

Personer med demens som får plass på institusjon lever i gjennomsnitt 2,1 år etter innflytting. Døden er likevel ikke noe man snakker mye om i norske sykehjem. Over fem sider skriver derfor fagbladet om hvordan man på Solberglia jobber for å gjøre situasjonen best mulig for døende med demens. For å komme tett på temaet nærmest flyttet journalisten inn på Utsikten, en av de 3 gruppene ved Solberglias avdeling for personer med demens. Her har hun intervjuet både beboere, pårørende og ansatte.

Større trygghet i omsorgen

Etter de siste årenes satsing på lindrende omsorg, opplever personalet langt større trygghet i omsorgen for døende og deres familier.

– Vi har fått et kvalitetssystem som hjelper oss til å huske å gjøre det som er riktig og viktig. Nå tar vi oss av det meste selv. Beboere med langtkommen demens og de som befinner seg i de siste fasene av livet sendes ikke lenger i skytteltrafikk mellom oss og sykehuset når sykdom oppstår, forteller fagsykepleier Vinny Magnusdottir Thomsen til bladet.

Fokus på smerte

Ansatte ved Solberglia har de siste årene, gjennom et eget prosjekt kalt Mobid 2, blitt mer oppmerksom på pasientenes smertesignaler. Det er nemlig ikke mange med langtkommen demens-sykdom som selv klarer å gi klart uttrykk for smerter.

En pilot som ble kjørt i 2014 dokumenterte betydelig reduksjon av bruk av beroligende midler.

Sykehjemsoverlegen viktig pådriver

Sykehjemsoverlege Ingunn Holmefoss Hovland får i artikkelen mye av æren for utviklingen.

– Vi snakker ofte om før og etter doktor Hovland. De siste års endringer har gjort noe både med fagmiljøet og oss som jobber her. Pasientene får mye tettere oppfølging enn tidligere, det er gull verdt og et tilbud alle burde ha, sier hjelpepleier Gro Kristoffersen til bladet.

Det gode arbeidet bekreftes i artikkelen av pårørende til personer med demens.

– Verst var det når mamma selv forsto hvor mye hun rotet. Hun ble så forandret, og var i en periode svært urolig. Alt går mye bedre etter at hun kom hit. Vi får ikke fullrost dette tilbudet, forteller Vivi Paulsen.

Interesse for mennesket som legges inn

Ingunn Holmefoss Hovland selv er opptatt av å skape et tverrfaglig miljø rundt den enkelte beboer hvor medarbeidere har interesse for hver enkelt som individ og menneske. Derfor starter forberedelsen av behandlingen allerede ved innleggelsen.

– Vi gjennomgår da journalen og blir enige om hva skal som skal utredes. Det neste, tverrfaglige møtet tar vi sammen med de pårørende. Pasientens ønsker står sentralt. Her tar vi også den første samtalen om tilstanden. Vi bruker tid på følsomme temaer, ikke alle tenker at døden vil kunne skje selv om pasientens funksjon er så nedsatt at han må bo på sykehjem, sier Holmefoss Hovland til Demens & Alderspsykologi.

Les bladet Demens & Alderspsykologis reportasjer fra Solberglia: